16. sep
Det første kjente fotballbildet fra Bækkelagets Fotbaldklub, en gang på 1920-tallet. Foran fra v.: Georg Kjønniksen, John Hovelsrud og Alf Kristiansen. I midten: Tormod Johnstad, Olaf Evensen og Gunnar Andersen. Bak: Nils Paulsen, Georg Kise, Ottar Bjerkeli, Arnljot Johnstad, Einar Evensen og Halvor Halvorsen. Foto: Domkirkeoddens fotoarkiv, 0417-09204
 
Lokalhistorisk hjørne: Hundreåringen i Ottestad
En vårdag for 100 år siden, tirsdag 28. mai 1918. To gutter, 13 år gamle Arnljot Johnstad og 16 år gamle Olaf Kjønniksen, sykler rundt i Bekkelaget og an­moder alle som har interesse for fotball om å innfinne seg i Kjonerud­hagen. Noe stort er på gang.

Publisert: 19.apr.2018 08:23
Oppdatert: 19.apr.2018 08:23

Samme ettermiddag var 30 unge gutter, kanskje var de enda flere, samlet på ei lita slette i Kjonerudhagan (der Ottestad idrettsplass nå ligger). Her pleide de å sparke fotball, men denne ettermiddagen holdt de møte og stiftet Bække­lagets Fotbaldklub, det som noen år senere skulle bli til Otte­stad Idrettslag.

Det er med vemod je minnes denne gutteflokken som ein blank sommardag hadde slegi seg ned i ein krinsil mellom stubbar og steinar og kronglete gamle einerbusker oppe i Kjonerudhagan. Det er no elles berre pjuskete restar av ein haga, men likevel, ein herlig tumleplass for Bekke-lags­­ungane

, skrev Andreas Bekkevoll i en hilsen til idrettslaget flere år senere. 

Og hadde det ikke vært for nettopp Andreas Bekkevolls artige og velskrevne minneberetning, hadde vi i dag ikke visst så mye om det som skjedde i Kjone­rudhagan denne maidag­en for 100 år siden. Det finnes nemlig ikke lenger noen protokoll eller annen skriftlig dokumentasjon fra stiftelsesmøtet, kanskje har det heller aldri eksi­stert noe slikt. Ei liste med 41 navn er det eneste som er bevart. Det er en medlemsoversikt som Andreas Bekkevoll satte opp etter at han hadde blitt valgt til klubbens første kasserer.  

Om det som videre skjedde på stiftelsesmøtet, skriver Bekkevoll blant annet: 

Det var rent høgtideleg, det var som det smakte av indianer-rådslagning! Dei eldste i ring­en var itte så gamle at dei hadde vori på moen enda, og dei yngste var nok itte på langt nær konfirmerte.

Der satt no han Olaf Sjølie, han var nok alt ”gammal fugl på leik” når det gjaldt fotball, hørdes ut til. Så han førde ord­et jamt, og han vart fyrste formannen i laget. Og der satt’n Vollert (Johansen) og flirde som han jamt gjorde, liten og lettvint, ein kar som gjekk like lett på hendene som vi andre på vanlige undersåtter. Han var materialforvalter. Og der var’n Vilhelm Nilsen, ein stillfarende kar, som stakk litt høgere til værs enn dei fleste andre, hyggelig tvers igjennom. Og’n Harald Andersen, nesten litt morsk å sjå til ved fyrste augekast, men en truverdig kar, som nok heldt ut både 1. og 2. runda! Han Birger Johnstad og Jens Kjønniksen var visst og med, den fyrste drog itte så lenge etterpå til Chicago og den andre til Kanada. Til slutt vil je serleg nemne han John Kristiansen, ivrig fotballspark­ar, ein god kamerat, full av spøk og spetakkel hossen så verda snudde seg. Signe vere minnet hans!

Mange andre som var med den gongen i 1918, burde ha vori nemnde her, men de lyt tilgi at je i farten har plukka ut berre desse. Fem av dei var dessuten klassekameratene mine frå avgangsklassa 1915 ved Arstad, lærar Einar Holms siste klasse der.

Egen fotballbane

Så snart klubben var stiftet og et styre, med Olaf Sjølie som formann, Birger Johnstad som sektretær, Andreas Bekkevoll som kasserer og Vollert Johansen som mataerialforvalter, var på plass, startet arbeidet med å skaffe klubben ei skikke­lig fotballbane. Andreas Bekkevoll forteller:

Så stod det bare att å få til ei bane da. Og Kjonerud­hagan var atter god å ty til. Je veit itte om nokon i det heile spurde om lov til å slette og jamne denne firkanten vi såg oss ut. Skal lure på om han itte vart okkupert utan alle slags formalia! Jeg hugser i alle fall ingen som protesterte mot påfunnet vårt. Stort tapet for eigaren kunne det no slett itte bli tale om, om vi flytte litt på lyngtuer og kampestein der oppe. Vi reint klødde i fingrane etter å ta fatt. Og det gjorde vi vonoms, trulig alt neste kvelden. Je minnes at det var eit morderisk tempo alt frå fyrste stund, og mannskapet var meir enn stort nok. Kveld etter kveld sleit Bekkelagsgutta så dom låg flate borti hagan. Dynamitt hadde og ein fått tak i, og small gjorde det, så de næraste grannekjerringane hoppa høgt i været! Så blesi for guttungar hadde det full aldri vori ”på strøket” nedmed vegen sia Bekkelaget vart til.

Sletta i Kjonerudhagan, som ble ryddet til fotballbane, tilhørte Stange kommune og var egentlig tenkt til skoletomt, men gutta i Bækkelagets Fotbaldklub mente at den egnet seg bedre som idrettsplass. Det førte nok til noen konfrontasjoner med kommunen, særlig da ”plassen” skulle utvides noen år senere, men fotballgutta ga seg ikke. En som stod hardt på for ”saken”, var Arnljot Johnstad. Han, som en del år senere ble Stange kommunes ordfører, hadde trolig allerede da lært seg litt forhandlingstaktikk.

Sletta ble aldri skoletomt, og idrettsplassen ligger der fortsatt. Den har i 100 år vært til stor glede for flere generasjoner idrettsungdom i Ottestad, og noen av dem ble også idretts­utøvere på høgt plan. Egebærg æresprisvinner Arne Larsen og mangeårig landslagskeeper i fotball Tore Antonsen,  er to av dem.

Andreas Bekkevoll derimot forteller at han aldri har vori aktiv idrottsmann, men at han nærmast ved ein slumpe­treff kom til å bli med på starten av laget, og fekk den uforskylde æra å bli den fyrste kasseraren.

Likevel var han ikke helt uten erfaring på fotball­banen. I sin fornøyelige minneberetning forteller han blant annet:

Jo, det er sant, je kom til å bli med i den fyrste ”metsjen”. Je veit at je spekulerte itte lite på kva dette rare ordet ”metsj” kunne tyde, men vi ”svelgde” det da, som så mange av dei andre framandorda i fotballspråket. Frå den metsjen hugsar je berre at je i heitaste striden råkte ei seig, gammal granrot istadenfor ballen, i eit ”kraftspark”. Dermed spraka det stygt, og heile understellet på den høgre støvelen, ein gammal beksømstøvel, låg at på valen. Og eit par tær var jammerleg vonde og ømme heile vikua etterpå. Om det var dette som gjorde at je gav meg med sparkinga, skal je itte seia for vist. Men det var både den fyrste og siste fotballkampen je kom til å blande meg opp i! Je fann vel ut at andre hadde større talent og hell med seg enn je i denne vegen.

Snaut to år etter at Bække­lagets Fotbaldklub ble stiftet, fikk Ottestad nok et idrettslag. 8. februar 1920 ble Ottestad skilag stiftet, og sju år senere, i 1927, ble de to klubb­ene enige om å slå seg sammen under navnet Ottestad Idrettslag, med egne grupper for fotball, ski og friidrett. Senere har flere idretter og grupper kommet til, blant annet håndball, og ikke minst sykkel. Og nå kan Idrettslaget, i forvisningen om å være Ottestads største og mest tradisjonsrike forening, feire sitt 100-årsjubileum. 

 
– Artikkelen fortsetter under bildet –
Andreas Bekkevoll var bare 16 år da han i 1918 ble valgt til kasserer i det første styret for Bækkelagets Fotbaldklub. 30 år senere skrev han ned noen minner fra stiftelsesmøtet i Kjonerudhagan, 28. mai 1918. Det er et viktig historisk dokument, for det eksisterer ikke lenger noen samtidige skriftlige kilder fra stiftelsesmøtet. Foto: privat
Redaksjonen: post@stangeavisa.no
Abonnementsavdelingen:abo@stangeavisa.no
Reklameavdelingen:monica.blystad@hamarmedia.no
Stangeavisa arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Stangeavisa har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Stangeavisa bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no