16. sep
FRIIDRETT: De fleste idretter var fortsatt mannsdominerte i 1945, men damene forsøkte seg stadig i nye idretter, slik som i Ottestad, der disse fire inntok friidrettsbanen. Fra venstre: Ranveig Johnstad, Anne Lise Antonsen, Lilly Langli og Ruth Antonsen. Foto: Domkirkeoddens fotoarkiv 0417-12919
 
Lokalhistorisk hjørne: Idrettsglede i fredsrus
Norge er en idrettsnasjon og interessen for idrett har alltid vært stor. Men den har kanskje aldri vært så stor som i årene etter krigen. Fem års idrettsstreik hadde gjort folk sultne på idrett, og da freden kom, gikk de ”mann av huse” for å overvære både små og store idretts­arrangementer.

Publisert: 18.des.2018 09:56
Oppdatert: 18.des.2018 09:57

Allerede 3. juni 1945, bare vel tre uker etter frigjøring­en, mønstret idrettsutøvere over hele landet for å markere Idrettens Dag. I Oslo var Bislett stadion fullsatt da kronprins Olav hilste idrettsungdommen, og på Hamar stadion, der idrettsutøvere fra hele Hedmark­en møttes til fotballkamp, sykkelritt og friidrettsøvelser, var det mer enn 5.000 tilskuere.

Idrettsanleggene hadde ligget brakk i fem år og hadde forfalt, men med stort pågangsmot og entusiasme startet restaureringen og gjenoppbyggingen allerede i maidagene 1945. Idrettsplassen i Ottestad var, i følge Hamar Arbeider­blad, den idrettsbanen i distrikt­et som hadde blitt mest ødelagt under krigen, og den var ”et trist syn for idrettsungdommen”. Men den 12. juli, to måneder etter frigjøringen, kunne HA fortelle at lagets medlemmer hadde tatt ”spade og hakke fatt”, mens andre hadde ”grepet dypt i pengepungen”, og nå var plassen i såpass stand at ”det var mulig å invitere til stevne”. Søndag 15. juli møttes både håndball- og fotballspillere til dyst og til gjenåpning av idrettsplassen.

Nye idretter

Håndball var for øvrig en forholdsvis ny idrett. Norg­es Håndballforbund var stiftet like før krigen, flere lokale idrettslag hadde så vidt ”luktet” på den nye idretten, og da freden kom gikk det ikke lenge før håndballen ble funnet fram igjen.  Både på Stange og i Ottestad var det gode damelag i den nye idrett­en, som lenge ble ansett som en jenteidrett.

Høsten 1945 ble Ottestad-damene erklært som uoffisielle kretsmestere, etter at de vant en turnering med åtte lokale lag. Og i 1946 ble Stange-damene kretsmestere, etter å ha slått HamKam i en avgjørende kamp på Hamar stadion.

Ottestads håndballdamer ble for øvrig trent av Arnljot Johnstad, den senere ordføreren i Stange.  Han var også autorisert dommer både i håndball og fotball, og etter at han dømte en håndballkamp mellom Storhamar og Ham-Kam fikk han krass kritikk i Hamar Arbeiderblad. Avisas sportsredaktør mente at Storhamar, på grunn av en feil dommeravgjørelse, ble snytt for et avgjørende mål. En slik beskyldning ville dommer Johnstad ikke ha på seg. I et harmdirrende leserinnlegg gjorde han det klart at han dømte håndballkamper etter Håndballforbundets regler og ikke etter hjemmepublikum og enkelte sportsredaktørers ønsker!

En annen forholdsvis ny idrett var O-sporten. Den ble raskt populær blant både unge og eldre. Allerede tidlig i mai 1945 ble det arrangert o-løp i Stange, der Hjalmar Jensen vant seniorklassen, Eva Olstad dameklassen og Bjarne Kvisgaard juniorklassen.  I september var det klart for det første kretsmester­skapet etter krigen, med start og innkomst ved Brennhaugen i Romedal almenning og med Romedal & Vallset Orienteringslag som arrangør. Før mester­skapet skrev HA at den gamle ”skauvtravern” Harry Amundsen var løypesjef, og ”etter det lure glimtet han frembrakte under det forøvrig hemmelighetsfulle forhåndsintervju, kunne vi forstå at det her dreier seg om en praktløype”.  Påmeld­ing til løpet måtte skje til Dalseng & Bækkelund Sportsforretning i Hamar, ”innen stengetid lørdag før mesterskapet”, og det ble gjort utrykkelig oppmerksom på at ”etteranmeldelser mottas ikke”. Dessuten måtte løpere fra Hamar og omegn melde fra om de ville ”benytte fellesbilen fra Østre Torg søndag morgen”.

Løypa for menn var 10 kilo­meter og hadde fire poster, mens damer og juni­orer løp en kortere løype, på cirka fem kilometer. Men verken damer eller juniorer fikk mesterskapsmedaljer, de var forbeholdt mennene. Henrik Skjærstad fra Løten ble kåret til kretsmester. Han løp i B-klassen, men hadde bedre tid enn vinneren av A-klassen, Arne Edin fra Rena, som måtte nøye seg med sølvmedalje. Beste lokale løper var Steinar Sand fra arrangørklubben, med fjerde beste tid.

Fotball, friidrett og ski 

Fotballen rullet igjen, både på grus- og grassletter, selv om det var verken fotballer eller fotballstøvler å få kjøpt. I Stange og Romedal var det fotballag på de fleste stedene, både seniorlag og småguttelag, mens jent­ene ennå ikke hadde inntatt fotballbanene.

Vel fire uker etter frigjør­ingen var det klart for den første fotballkampen i Stange. 10. juni 1945 møttes Tangen IL og Stange AIL til vennskapskamp på idrettsplassen ved Telthus­et. Stange AIL vant 5-2 og i HAs referat heter det at ”Tangens forsvar spilte svakt, mens angrepet spilte godt. På Stange AILs lag spilte keeper Johan Johansen, center Olaf Haug og indre venstre Trygve Nerlien best”.

– Idrettsplassen hadde et tett plankegjerde på alle kanter og en måtte betale for å komme inn, men penger hadde vi ikke i 1945, forteller Marius Langberg. Han var 10 år den gangen og husker kampen.

– Vi sto derfor på tomta til Telthuset og så deler av bana gjennom et hull i gjerdet, rett i ryggen på ”kjippern”, og jeg mener å huske at enten Trygve Brovold eller Ottar Osvold sto i mål for Stange.

På friidrettsbanene var det heller ikke mange jenter å se. Da Ilseng IL, 8. juli 1945, inviterte til stort friidrettsstevne, skrev HA i sin forhåndsomtale: ”Det skal bli morsomt å se hva friidrettsmennene kan gjøre ved det første friidrettstevnet etter krigen”.  Avisa kunne ellers fortelle at det ville bli musikk på banen og at det var ventet stort publikumsinnrykk siden det var påmeldt deltagere fra både Hamar, Ring­saker, Brumunddal, Ottestad, Elve­rum, Romedal, Vallset og Åsbygda.

Publikum møtte opp i stort antall og fikk, til tross for dårlig vær og tung bane, oppleve ”uventet gode resultater”. Av de lokale utøverne var det Ottestad-guttene Peder Antonsen og Even Haug som utmerket seg mest. Peder vant lengde­konkurransen og Even 100-meter finalen. 

Vinteridrett

Ikke bare idrettsplassene, men også skibakkene hadde forfalt mye under fem år med krig. I Runefossbakken i Vallset var det behov for både rehabili­tering og ombygging, og dugnadsarbeidet pågikk hele sommeren og høsten 1945. Søndag 27. januar 1946 kunne det inviteres til stort åpningsrenn, og i forhåndsomtalen av rennet blir det opplyst at det nå kan hoppes over 40 met­er i bakken, ”vel og merke på dager med godt føre”. Og selv om det ennå ikke var så mange som hadde bil, ble det reklamert med stor parkeringsplass på Struperud skole, hvor det også var kaffeservering. De mange som møtte opp fikk se hjemmefavoritten Tore Foss vinne A-klassen, mens Eivind Skjæret fra Tangen vant B-klassen. Hvor langt de hoppet, forteller avisreferatene ingen ting om, heller ikke om det var godt eller dårlig føre.

Hopprennet i Runefossbakken var for øvrig ikke det eneste lokale idrettsarrangementet som trakk mange tilskuere denne søndagen. I Romedal var det langrenn, og på Tangen var det skøyte­løp. Rennet i Romedal ble vunnet av Ole Øvergård i herreklassen, mens Marie Skjønhaug gikk til topps i dameklassen. Og i skøyteløpet på Tangen var det deltagelse ”fra både Stange og Moelv”. 300 tilskuere overvar løpet, et hornmusikkorps underholdt publikum i pausene og arrangørens Magne Brun ble beste løper sammenlagt, etter seier både på 500 og 1.500 meter. 

For mye sport?

Hver mandag hadde Hamar Arbeiderblad nesten en hel side med sportsreferater, og noen syntes det var altfor mye. I et anonymt leserinnlegg, undertegnet ”Abonnent i Vallset”, het det: ”Vi litt eldre ønsker at sporten må vike for andre nyheter”. Skribenten mente at de som var så opptatt av sport kunne starte sin egen sportsavis. ”Så slapp vi andre å ergre oss over dette”, skrev han.

Avisas redaktør svarte umiddelbart: ” Vi har nå den første idrettsesong­en etter frigjøringen, og vi står midt oppe i gjenoppbyggingen, som også omfatter idretten og helse­arbeidet. Det er avisens plikt å gjøre sitt til at idrettsungdommen får så gode startmuligheter som mulig, og det kan vi bare gjøre ved å innrømme tilstrekkelig spalteplass.” Og redaktøren fikk støtte fra mange, for idrettsinteressen var stor. Men abonnenten fra Vallset sto fast på sitt. Han kunne til nød godta referater fra ski og skøyteløp, men at et stort boksestevne på Hamar hadde fått omtale i avisa fant han helt meningsløst. Og han mente dessuten at det var langt viktigere oppgaver å bruke tida på enn idrett. Selv hadde han aldri drevet med idrett, da han fikk mer enn nok mosjon i sin jobb på jordene og i skogen. ”Det er en kjent sak at arbeidet i skogene ligger langt nede. Skulle det ikke da være på sin plass å oppmuntre ungdommen til å ta et skippertakt her,” spurte han retorisk. Og han ga selv svaret: ”Det tror jeg hele landet er bedre tjent med.”

Også i herredsstyrene var det noen som mente at idretten fikk for mye. I Stange herredsstyre sa en representant at pengene som gikk til idrettsformål heller burde vært brukt til å anlegge strømledninger på Tangen. Men ordfører­en var ikke enig. Idretten hadde stor betydning for bygdas ungdom, og det var ikke for mye at kommunen hjalp idretten etter idrettsfrontens gode innsats under krigen, sa Christian Stensbak, som hadde overtatt ordførerklubba etter at Kristian Fjeld ble statsråd høsten 1945.

Det samme skjedde i Romedal herredsstyre. Under budsjettbehandlingen der var det stor enighet om de fleste poster. Men et forslag om å bevilge noen kroner til idrettslagene i kommunen skapte kraftig debatt. Flere representant­er mente at pengene heller burde bevilges til gamlehjemmet som var under oppussing, mens en annen sa at idretten gikk over alle grenser og spurte ”hvilken samfunnsnytte de gjorde disse karene som hang på idrettsbanen til stadighet”. 

Samling

Det idrettspolitisk viktigste som skjedde sommeren og høsten 1945, så vel nasjonalt som lokalt, var sluttføringen av den såkalte samlingsprosessen. Siden 1920-tallet hadde norsk idrett vært splittet i to forbund, med ulik sosial og politisk ideologi.

Arbeidet med en sammenslutning av Arbeidernes Idrettsforbund og Norges Landsforbund for Idrett hadde kommet langt, men stanset opp da nazistene overtok styringen av norsk idrett høsten 1940. Etter frigjøringen kom imidlertid samlingsforhandling­ene raskt i gang igjen, og 10. februar 1946 var alle formaliteter på plass. Tillitsvalgte fra begge forbund var samlet i Universi­tetets aula i Oslo, der Norges Idrettsforbund ble stiftet. Både kong Haakon og statsminister Einar Gerhardsen var til stede og holdt hilsningstaler.

Men i Stange og Romedal, der det var i alt fem arbeideridrettslag, hadde samlingsprosessen allerede kommet langt og til dels blitt gjennomført. Stange AIL og Stange IL hadde alt i oktober 1945 blitt enige om å stifte et nytt idrettslag, og 20. desember 1945 møttes representanter fra begge lag til et formelt møte, der Stange Sportsklubb ble stiftet. I Stange AILs siste protokoll er det som skjedde på møtet summert opp i en setning: Det beste fra to aktive idrettslag har smeltet sammen.

 
Redaksjonen: post@stangeavisa.no
Abonnementsavdelingen:abo@stangeavisa.no
Reklameavdelingen:monica.blystad@hamarmedia.no
Stangeavisa arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Stangeavisa har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Stangeavisa bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no