23. sep
TILBAKE ETTER 35 ÅR: Høsten 1970 ble Martina Klasterska Hedenbergs (til venstre) far Petr alvorlig syk. Men en invitasjon fra helt ukjente Ingeborg Refling Hagen ble et lyspunkt for den lille flyktning-familien, og faren fikk komme til hektene igjen på Fredheim. Etter det ble sommerferiene alltid lagt til Tangen. Sist fredag var Martina og mannen Fredi Hedenverg tilbake – for første gang på 35 år.
 
Tilbake etter 35 år: – Her fikk familien min livsgleden tilbake
TANGEN: I 1968 måtte Martina (da 5 år),mammaen og pappen hennes flykte i all hast, da Sovjetunionen rykket inn i hjemlandet Tsjekkoslovakia. Fredheim på Tangen ble en vennlig oase for den lille familien. Sist fredag – 35 år senere – var Martina tilbake for å se igjen stedet som betød så mye for familien.

Publisert: 21.jun.2016 10:05
Oppdatert: 22.jun.2016 14:23

– Det er rart å være tilbake igjen. Alt er slik jeg husker. Veggmaleriene. Kroken der Ingeborg satt.., sier Martina Klasterska Hedenberg.

Vi møter henne  og mannen Fredi Hedenberg i stua på Fredheim, Ingeborg Refling Hagens gamle hjem på Tangen. Det er 35 år siden sist hun var her. Minn­ene strømmer på. Huset har en sentral plass i familiens historie. Det ble et pusterom i en tøff og ny hverdag.

Flyktet fra russerne

Historien starter i 1968. Pappa Petr var aktiv sosialdemokrat, kunstner og intellektuell. Da Sovjet rykket inn med stridsvogner, handlet det om å komme seg vekk så fort som mulig. Det sto om livet. I all hast flyktet Petr, kona Irena og fem år gamle Martina ut av landet. Flukten endte i Sverige. 

– Det var en tung tid for pappa. Han ble deprimert. Vi hadde aldri vært utenlands før, og kjente ikke språk eller kultur, fortell­er Martina.

Sin første ferie

Etter halvannet år i Sverige, bestemte familien seg for å dra på sin første utenlandsferie. Turen gikk til Tyskland.

– I Hamburg gikk det veldig galt. Pappa ble alvorlig syk med hjerteinfarkt. Det var nok alt stresset og sorgen han hadde kjent etter at vi flyktet, som utløste situasjonen. Han havnet på sykehuset i byen, og den gangen var infarkt såpass alvorlig at man ble liggende lenge på sykehuset. Jeg og min mamma måtte reise tilbake til Sverige, mens pappa ble igjen i Hamburg – veldig deprimert, forteller Martina.

Men det skulle komme lys i tunellen for Petr. En dag dukket det opp et brev på sykehuset, adressert til Petr Klastersky. Avsender var en totalt ukjent kvinne for ham; Ingeborg Refling Hagen på Tangen i Norge.

– Ingeborg hadde kontakt med ganske mange flyktninger fra Tsjekkoslovakia på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Gjennom en felles bekjent fikk Ingeborg høre om far­en min, som lå på sykehuset i Hamburg. Hun skrev brev til ham og inviterte ham til å komme og bo på Fredheim, slik at han kunne få mulighet til å samle krefter igjen, forteller Martina.

Den første vennlig handlingen

Dette var senhøsten 1970, og Petr takket ja til invitasjonen. Han reiste direkte fra Hamburg til Oslo, og tok toget til Tangen. Her flyttet han inn på Fredheim, og ble i flere måneder.

– Det ble en stor opplevelse for pappa og familien min. Invitasjonen fra Ingeborg var det første vennlige noen hadde gjort mot oss som familie, etter at vi flyktet fra hjemlandet vårt. Det betød mye at noen viste omsorg. I tillegg opplevde pappa det veldig stimulerende å komme til et sted som dette. Her traff han likesinn­ede; kunstnere og intellektuelle. Han var selv kunstner, og fikk tid til å jobbe med prosjektene sine, sier Martina.

Feiret jul sammen

Mor Irena og Martina reiste også til Tangen og Fredheim mens far­en var der, slik at de kunne feire jul sammen. I årene som fulgte, helt fram til Martina var 17 år gammel, dro familien ofte på tur til Tangen om sommeren.

Så begeistret var foreldrene for Fredheim og Suttungbevegelsen, at de forsøkte å gjøre nordmenn av seg.

– Mamma søkte på en jobb ved Universitetet i Oslo, men den fikk hun dessverre ikke. Så da ble vi svensker i stedet for nordmenn. Pappa fikk jobb som kulissemaker ved dansemuseet i Stockholm, mamma begynte å arbeide ved Universitetet i byen, forteller Martina.

Litt redd for Ingeborg

Hun og Fredi kom tilbake til Fredheim sist fredag – samtidig som 17. juni-stevnet gikk av stabelen. Da var det 35 år siden sist Martina hadde vært der. Og barndomsminnene om livet i det idylliske huset Fredheim dukket opp. 

– Jeg husker Ingeborg Refling Hagen som en litt skremmende kvinne. Hun var veldig bestemt og litt streng. Jeg tror jeg var litt redd for henne. Kanskje mest fordi jeg ikke forsto hva hun sa. Ikke minst når det var høytlesning på norsk, humrer Martina, og fortsetter:

– Pappa døde i 1985. Men Fredheim og Tangen har fortsatt en sentral plass i familiehistorien vår, og vi snakker rett som det er om turene våre hit. Jeg har ofte tenkt at det skulle vært morsomt å reise tilbake hit. Så fant jeg noen gamle barndomsvenner som jeg ble kjent med her på Tangen på 70-tallet på Facebook, og oppdaget at de har satt igang et arbeid for å bevare Fredheim. Når kontakten var opprettet, var det enklere å ta beslutningen om å reise tilbake til dette stedet som har betydd så mye for familien min, sier Martina.

Julekrybbe

Det var Inger Sleppen som la tilrette for besøket til Martina. Og hun har funnet fram en overrask­else som varmer. Julekrybben som hentes fram hver jul på Fredheim er nemlig laget av Martinas far, Petr. Det blir et godt gjensyn for kunstnerdatteren.

Julekrybben er et lite mesterstykke, med unike trefigur­er – skåret av vedkubber, små bygning­er og vakre farger.

– Pappa lagde denne krybben julen han var her. Jeg tror det var hans måte å takke for gjestfrihet­en, sier Martina, mens hun studerer krybben som er satt fram i andre etasje på Fredheim.

Ingeborg var opptatt av god orden

TANGEN: Inger Sleppen forteller at Ingeborg Refling Hagens hjem Fredheim i en årrekke var base for en rekke unge kunstnere og intellektuelle. Her var det ofte opp mot 20 til 23 unge kustnere som bodde og arbeidet samtidig. Men det var ikke noen ferie­koloni.

– Med så mange unge mennesker under samme tak, var det viktg med gode rutiner og regler. Ingeborg sto selv opp klokken 4 hver morgen. Så satt hun for seg selv og skrev på skrivemaskinen sin her i stua i to timer, til de andre sto opp klokken 6. Ingeborg var nøye med at ting skulle gjøres ordentlig, og alle fikk oppgaver de måtte utføre. Det var blant annet rundvask i huset og pussing av messingen i stua hver fredag. Ingeborg lå selv ofte på knærne og skrubbet gulvet, forteller Inger Sleppen.

Måltidene ved langbordet i stua var også viktige møtepunkt­er gjennom dagen. Det samme var stundene med høytlesning og blomsterbinding.

 
– Artikkelen fortsetter under bildet –
GODT GJENSYN: Denne julekrybben laget faren til Martina mens han bodde på Fredheim julen 1970. Det ble et kjært gjensyn for henne. Figurene ble skåret i tre av vedkubber.
Redaksjonen: post@stangeavisa.no
Abonnementsavdelingen:abo@stangeavisa.no
Reklameavdelingen:monica.blystad@hamarmedia.no
Stangeavisa arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Stangeavisa har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til..
 
Stangeavisa bruker informasjonskapsler. Les mer om informasjonskapsler her, og vår personvernerklæring her. Les mer om vilkår og samtykke
 
Løsningen er designet og utviklet av Hamar Media – www.hamarmedia.no